Dette bildet viser hvordan en Islandshest sliter sine høver ved mye bevegelse i Norsk Sørlandsnatur. Bildet gjenspeiler hovens anatomi på en ypperlig måte, og viser hvordan hoven får en naturlig konkav hovbase om den bare beveger seg på naturlige underlag. Dette er hovedargumentet for å beskytte hovbasen mot flatsliping fra skarpe flate underlag som veier og stier anlagt for hjulkjøretøy av oss mennesker.
Villhesters hovform er også svært forskjellig fra den hovformen vi normalt ser på en barfot tamhest, og enda mer forskjellig enn det vi ser omkring oss til vanlig på skodde hester. Det er derfor viktig å studere bilder av ville (naturlige) høver for å bli kjent med den store forskjellen i hovform hester har. Hestens hovform gjenspeiler i stor grad det underlaget den lever på. Om det er jernsko, veier, paddocker, boots eller naturlige underlag.
Det er lagt ut bilder av barfota tamme hesters høver på «Strategi» siden i denne bloggen. Se www.tribeequus.com for å se bilder av ville mustang høver.
For å kunna trimme hestehøver må du lære å visualisere den naturlige formen hoven har ut fra visse kriterier og landemerker i og på hoven. Med erfaring og øvelse, blir du i stand til å forestille deg med stor sikkerhet hvor og hvordan hovbeinet og resten av anatomien er plassert inni hoven. Du vil også lære å se ubalanser, og hvordan en ubalanse kan påvirke hele hoven, hvis den ikke blir balansert. Hoven balanserer seg naturlig gjennom hestens egne bevegelser (selvtrimming) dersom hesten lever i et sunt og godt naturlig leveområde. Et utegangsområde hvor hesten lever det meste av sitt liv, må derfor forsøke å gjenskape et slikt naturlig leveområde. Hvis hesten ikke får nok bevegelse og slitasje i høvene til å selvtrimme, må dette gjøres gjennom den konkrete hovrøkten du gir den.
Hoven kan fortelle deg hvordan den skal trimmes. Å trimme høver handler først og fremst om å ha kjennskap til hovens anatomi. Å lære hovtrimming, er å lære hvordan du skal se hele anatomien i hoven og trimme som hesten selv ville trimmet den ved nok naturlig slitasje fra egen aktivitet. Gjennom å «lese» (tyde) «karaktertrekkene» til den bestemte hoven du holder på med, og ved utvendig kartlegging av anatomien inne i hoven, skal du kunne se hva du kan gjøre og hva du ikke kan gjøre med den der og da.
Kartlegging av hoven (mapping), er både en veileder og en kvalitetssikring av trimmingen, men den skal aldri følges ukritisk eller slavisk.
En påført endring av hovform (trimming) må alltid være en gradvis endring. Hoven vil etter hvert som den holdes i trim, stabilisere seg i en bestemt form som passer inn i det bruksområdet hesten har. Dette kan ta kort eller lang tid alt avhengig av hvor ideelle forhold hesten har i oppstallingen, og hvor mye og balansert den blir brukt. Det å prøve å få en nylig avskodd hest til å tilpasse seg et bruksområde omgående, vil ofte gjøre hesten sårbeint. Desto eldre hesten er, desto tregere går slike omstillinger.
Hver hov er forskjellig, og må derfor behandles og trimmes individuelt. Eksempelvis kan en hov bli sår både av å være for lang, eller av å være for kort. Den kan også bli sår av å bli ‘rettet’ opp. Du må observere hestens komfort og justere trimmingen etter dens individuelle høver som alltid gjenspeiler det som er over høvene. Først og fremst ledd og bein i beinrekka, men også muskulaturen og skjelettet forøvrig..
Det innebærer stor forskjell for hesten at du lærer å se svært små ubalanser. 2-3 mm. raspet av på rett sted kan få en fot til å gå rett, eller fikse en inntået eller fransk beinstilling. Men slike skeivheter er som oftest et symptom relatert til en årsak du ikke ser i høvene, og først når årsaken blir endret, vil skeivheten slutte å komme tilbake.
Bildet under viser en islandshest som står svært markvid. Hælene ble balansert og det ble trimmet 2 mm. av utsidene på begge høvene. Det gjorde som bildet viser stort utslag holdningen hans.
Det er viktig å observere det som skjer i en hov fra trim til trim. Hoven er en fleksibel struktur som gir direkte respons på de fysiske og mekaniske kreftene som virker på den. Både fra beinrekka over og fra underlaget den lever på. Når du trimmer høver, vil du kanskje finne en ny liten sleng på en hov, mens en annen hov kommer opp med en hæl som slites for mye. Eller det kan være ei tå som blir for kort eller for lang. Tenk over hva årsaken til dette kan være. Det kan være ensidig ubalansert belastning ved spisestilling, i hvile, i bruk eller bevegelser. Din trim bør ha som mål å kompensere for de ubalansene du oppdager, og brukes for å balansere og manipulere hoven til tilbake til sin balanse og ideelle form. Men ikke bare det. Du må også forsøke å finne årsakene til at ubalansene oppsto, og gjøre noe med dem:)
Jeg anbefaler på det varmeste at du får deg en «trimmevenn» (trimming buddy). Alle former for samarbeid og utveksling av kunnskap og erfaring, er bra for deg og dine hester. Kikk på hester og trim høver sammen. Det er alltid en god hjelp å ha andres øyne for å sjekke ut dine høver. Andre er ofte i stand til å se ting du har sett deg blind på.
Det er også svært nyttig å ta hovbilder. Både før og etter trim. Last dem opp et sted på Internett, og be dine venner om kommentarer. Nesgaarden drifter blant annet gruppa BARFOTHEST på Facebook. http://www.facebook.com/groups/107640789269694/ En gruppe du kan bli medlem av, og som driver utstrakt veiledning og utveksling av informasjon omkring temaet Barfothest og bærekraftig naturlig hestehold.
Kompaniskap eller samarbeide om hovrøkt på «hverandres» hester kan anbefales på det varmeste. Jeg har inntrykk av at min egen kvalitet som hovtrimmer gjør et hopp fremover hver gang jeg kan få delta i slikt samarbeide. Samarbeid gjerne med forskjellige personer fra gang til gang. Hovtreff er kjempebra om du har ambisjoner om å utvikle deg som hovtrimmer.
Du kan også få tak i kadaverhøver (daubein) fra slakteren for å trene deg på forskjellige høver. De kappes normalt ved kne og hase, og det er praktisk å «pakke inn» beinet ved å surre fast med tape en papirsekk e.l. fra koden og opp. Når hoven er ferdig trimmet kan du dele den opp med kjøttsag for å se hvordan du har trimmet hoven, ved å snitte eller skive den opp.
Her er et rimelig sunt hovbein fra en framfot. Sett ovenfra, fra siden, og fra sålesiden (Hovbasen).
selve hovkapselen og sålesiden (hovbasen) er bygget rundt dette beinet. Hovkapselens form er tilnærmet lik den ytre overflaten av hovbeinet.
Hovbeinet omsluttes av et vev vi kaller lærhud, som har et ekstremt tett nett av blodårer (kapillærvev) for rikelig blodforsyning. Lærhuden har den tetteste blodforsyningen av alle organer i hestens kropp, bortsett fra lever og nyrer. Hoven er et svært viktig «organ» for hestens evne til overlevelse. Foruten å sikre at hesten kan forflytte seg som den har behov for, fungerer høvene som hjelpeorganer for blodsirkulasjonen til hele hesten. Vi sier at hesten har 5 hjerter. 4 av dem sitter i hestens ben. Den samme blodsirkulasjonen fungerer også som hydrauliske dempere i bena. Og all vevsoppbygging og heling i foten avhenger av en rikelig og konstant forsyning av næringsemner tilført med den samme blodstrømmen. Derfor er det både usunt og uetisk slik vi ser det, å påtvinge hestehøvene permanente beslag, eller annen rigid slitasjebeskyttelse, som hindrer eller nedsetter høvenes mulighet for naturlig sirkulasjon.
Lærhuden på undersiden av hovbeinet bygger såle- og strålehorn.
Lærhuden på den ytre overflaten av hovbeinet kaller vi Lamellærhuden. Den bygger hornlamellene (se bildet) som griper inn i hverandre holder hovbeinet fast til hovveggen, nesten som en levende borrelås. Bildet viser det av hovkapselen som har hornlameller voskt ut fra Lamellærhud.
Selve hovveggen blir produsert i en egen lærhud vi kaller kronlærhuden eller Kronbeltet. Som navnet antyder ligger denne over selve hovkapselen, i kronranden (hårranden). Hovkapselen er som vår fingernegl som gror ut fra negleroten. Hovveggen gror nedover lamellærhuden på utsiden av hovbeinets ytre overflate, og er stramt knyttet til denne overflaten med lamellene. Det tar omkring et år for hovveggen å vokse fra kronranden øverst i tåa og til ytterste tåspiss hvor tåa er lengst.
Barfotgang synes å fungere best når hestehoven er trimmet til å ha en rimelig korthælet form. De to neste figurene viser en vanlig kort- og en langhælet hovform (ikke korrekt i detalj) og hva som skjer med hovbeinet når hælene er lange:
«Triangelfoten» som den slites til av villhesten
- – korte hæler
- – fallende hårlinje (30° kronrand)
- – hovbeinets underside (hovranden) er tilnærmet parallell med underlaget
Høye hæler (Bukkehov) er fremdeles på moten hos mange hovslagere.
- – hovbeinets underside er ikke parallell med bakken
- – kronranden er nesten parallell med bakken
- – steil tå stresser lamellskiktet i tåa og kan gi tåhakk og tap av beinsubstans i hovbeinets tårand (lange hæler er smertefulle)
Dette bildet viser hvordan hovbeinets stilling virker inn på bladfjæreffekten i kodeleddene. (det er to bilder av de samme beina, beklageligvis med litt forskjellig avstand til kamera) Bildet til venstre viser hovbeinet i en stilling relativt parallell med underlaget, og hvor kodebeina lager en vakker støtdempende kurve.
Bildet til høyre viser beinet med lange hæler. Hovbeinet er lite parallelt med underlaget. Kodeleddene er mindre støtdempende og vekten fra hesten kommer med feil vinkel inn i hovbeinet. Dette endrer retningen på belastningene på hoven generelt, men spesielt på lamellene og sålen i tåa.
Denne hoven hadde lange (høye) hæler, og hovbeinet hadde tåhakk, lik de du ser på bildet under. Du kan også se forkalkninger på hovbeinsforlengelsene og noe utvikling av sidebruskforbeininger. Det mørke området på siden indikerer at den delen av arterien som forsyner bakdelen av hovbeinet har hatt en permanent overfylling på grunn av manglende sirkulasjon. Sammenlign med det sunne hovbeinet avbildet oppe på siden.
Hovbeinet til høyre har tåhakk. Her har det vært ekstra vekt i tåpartiet på grunn av for høye hæler. Beinsubstans har erodert i tåa for å tilpasse seg denne unaturlige stillingen. en tåleppe på hesteskoen vil også kunne resultere i tåhakk.
En sunn fot sett fra undersiden
- – strålen er vid, hæler og baller er langt fra hverandre
- – drakthjørnene strekker seg helt bak til strålens bakkant
- – hjørnestøttene er rette og ender midt på strålen, dette er en sterk hælstruktur
- Denne illustrasjonen visualiserer en normal hovbase i en normal velutviklet hov, og danner grunnlaget for den kartleggingen vi kjenner som ABC-metoden (Cheryl Hendersson)
En typisk langhælet fot sett fra undersiden
- – strålen er smal og i klemme fra innkrokete drakthjørner
- – ballene er sammenklemte
- – hjørnestøttene er buet og brer seg ut over og klemmer ned på sålen
Dette er en svært overgrodd hov, men som ikke har vært skodd, og som derfor viser hvordan hælene gror naturlig fremover og utover etter hvert som selve hovkapselen gror seg lenger. Disse hælene er ikke forsnevret eller trange. De er heller ikke undertrekte eller flå som det heter på godt Norsk (underslung). Etter en enkelt trim vil disse høvene kunna være i en ypperlig balanse og kondisjon. Legg merke til den brede sunne strålen (sammenlign med bildet under).
Du kan se belegg av gammel død såle over hele sålens overflate. Når dette skrapes av, eller krakelerer og flasser av, kommer overflaten av den seigere (levende) sålesubstansen frem. Denne «nye» såleoverflaten skal være veileder for hvordan du trimmer resten av hoven. Belegget av død såle på såleoverflaten vil fortsette under overgrodde hjørnestøttene. Så disse må derfor trimmes ned noe før du kommer til og kan skrape ren sålen her. Når du så har skrapt ren sålen helt inn i sålehjørnene (seat-of-corn), vil du finne den faktiske lengden på hælene denne hesten skal ha etter trimmen.
På grunn av at disse høvene hadde sleng, kan det være nødvendig å bruke ‘Strategi for oppstramming av lamellranden’, over noen trimminger. Men en slik «sunn hov» kan også utmerket godt være helt uten strekk i lamellranden.
Dette er en svært overgrodd hov som har vært skodd. Sammenlign med forrige bilde. Denne hoven har mer form som en lang sylinder heller enn en vid konisk form.
Denne hoven har det vi kaller undertrekte (flå) og forsnevra hæler/drakthjørner. Skoen har vært på i for lange intervaller og hindret hovbasen i å utvide seg (divergere) etter hvert som hovveggene ble lenger. Når hovveggen fikseres i beslag eller andre rigide former blir hælene og strålen, samt alt inne i hovens bakre del utsatt for forsnevringskrefter. Når den i tillegg vokser framover ut av hovbasen, vil den også få en stadig tyngre overrulling som også har en forsnevrende effekt på hælene. Hovbeinet befinner seg hvor hoven er på sitt bredeste, og har over tid blitt nødt til å justert seg til den trange hovformen gjennom tap av beinsubstans. Rehabilitering av en slik hov vil ta lang tid fordi hovbeinet må omforme seg tilbake til det som er normalt for denne hesten. Prosessen forutsetter da like stor og lang konstant påvirkning den andre veien. Et forsøk på å utvide denne hoven for raskt kan lett forårsake separasjon av lamellranden.
En slik hæl må kortes ned gradvis. Om du trimmer ned i frisk såle i sålehjørnene her, kan hesten bli svært sårbeint, med den konsekvensen at den beveger seg minst mulig. Etter å ha skrapet av løst sålehorn, kan hælene senkes til nivået for hard såle i sålehjørnene. Dette nivået vil gradvis trekke seg tilbake etter hvert som hoven omskaper seg, og «ber» om å få senket hælene ytterligere.
Denne hoven vil trenge mange måneder med lange spaserturer på middels hardt underlag (ikke sand eller myke arenaer, ikke asfalt eller fortausdekke) for å stimulere utvidelsen av draktene og hælpartiet.
Undersiden av en høyhælet hov. Dette er en 18-måneders trekkhest som aldri har hatt sko. Jeg har merket av det som er for langt på disse hælene. Du kan se at drakthjørnene gror framover hoven.
Du kan også se at hælen på innsiden, til høyre i bildet, er lenger enn den andre. Det fikk ham til å gå ubalansert.
Her er hoven av en hest (venstre og midt) oppdrettet i Florida, hvor underlaget for det meste er mykt og med mye sand. En kan mistenke at den som føll også ble stående en masse i myk bedding. Høvene hadde ikke fått nok motstand fra underlaget til å utvide seg.
Hovveggen er innenfor vertikalen, noe som betyr at den er bredere ved kronranden enn ved hovranden. Et tilfelle som er svært vanskelig å rehabilitere.
Det mørke området foran strålespissen er et hulrom i sålen. På grunn av lange hæler som har presset hovbeinsspissen ned i sålelærhuden i dette området, har det vært mindre vekst av sålehorn i det området.
Til høyre, en normal hov for sammenligningens skyld. En hov som viser den sunne koniske formen som utvider seg ved vektbelastning, og som sørger for rikelig sirkulasjon inne i hoven.
Hva med hvordan en hest beveger seg?
Det å observere hestens stand- og ganglag er en god måte å sjekke ditt arbeid på. Gjør det før og etter hovrøkt og hovtrim, og prøv å bli klar over forskjellene.
Om du går bak hesten og ser bakbein som planter seg bestemt ned på bakken, uten sideveis bevegelser, så er de beina godt balansert sideveis. Dersom beinet har sideveis bevegelse i hasen, er hoven høyere på ene siden.
Om fram- eller bakbein er marktrange, er gjerne innsiden av høvene for lange. Om de er markvide, er som regel utsidene for lange.
Dersom hesten ikke lett lar seg stille opp med begge beina parvis ved siden av hverandre, men har tendens til å sette et ben framom det andre, er normalt beina parvis forskjellige i form. En fot som passeres bakover kan ha problemer i hælpartiet (lange eller undertrukne hæler), eller en fot som plasseres fremover kan ha problemer i tåa (sleng, strukket lamellrand) En komfortabel hest står med bena rett opp og ned og med pipene vertikale.
En konkav sleng er en utvendig kurve ved hovranden, som tuten på en trompet. Hovveggen skal gå i en rett linje fra kronrand til hovrand, hele hovranden rundt. Du sjekker ut eventuell sleng best ved å legge hodet mot bakken og «krype» rundt hele hoven mens du sikter. Eller du kan føle sleng med hånden ved å kjenne rundt hoven. Du kan også ha en konveks sleng. Bullnose er navnet på en konveks sleng i tåa. Men du kan også ha en konveks sleng i eksempelvis en forsnevra hæl.
En hovvegg som er lenger enn den andre, kan være litt kinkig å se noen ganger. Noen ganger er den på samme side som en sleng, men andre ganger er den på andre siden. Se på hoven rett forfra (hvor kneet peker), de vertikale linjene i hovveggen vil ikke stå vertikalt, men få en knekk i forhold til en linje trukket fra midten av kneet og til midten av tåa. Når du ser hoven fra ballene er ene drakthjørnet eller hele hovveggen lenger på ene siden. For å sammenligne kan drakthjørnene måles fra spissen, langs kanten og opp til hårlinjen.
Tåvinkelen på bakhøvene må alltid være noen grader steilere enn tåvinkelen på framhøvene. Om bakhøvene er mindre steile enn framhøvene er det grunn til å tro at hesten har smerter i framhøvene. Hesten prøver da å sette bakbeina under seg for å avlaste framhøvene. Hælene bak slites raskt samtidig som de mottar mindre sirkulasjon på grunn av kontinuerlig trykk, mens tåa bak som mottar mindre kontinuerlig trykk, får vokse. Hester som trenes en masse i samling, kan også få tendens til lange tær bak.
Hovbein
Hovformer, og det å kjøpe høver for ditt klima
(Basert på Dr. Strassers teorier.)
Hovveggen er laget av samme stoff som dine fingernegler. Oppbygd av hårtynne hornrør, som gror ned fra «negleroten», som hos hesten kalles kronlærhuden. Hornrørene er limt sammen av en substans på en slik måte at de danner sammenhengende hardt horn.
Overraskende men sant, alle hesteraser har tilnærmet det samme antall hornrør i hovveggen. Fra mini-hest, ponny, og esel (med tynn steinhard hovvegg), til de store trekkhestrasene (med tykk og relativt myk hovvegg).
Tynne, harde hovvegger er tilpasset tørre, steinete underlag, som sliper dem ned med «mustang trim.» Harde høver krever mange mil daglig med tråkk mot harde underlag, for å få nok sirkulasjon til å holde seg sunne.
De mykere, og tykkere hovveggene til de Nordeuropeiske hesterasene er tilpasset bløtere underlag. Vann har lettere for å trekke inn i hovhornet, og høvene slites ned i større fragmenter. Den ujevne hovranden slik nedsliting skaper, gir ofte bedre friksjon på bløte underlag.
Her er hoven til en Belgian som viser slik nedsliting. Han hadde for det meste gått på beite og var aldri trimmet. Hoven ville hatt en langt bedre kondisjon om den i tillegg hadde fått 15 km. bevegelse hver dag.
«Mykhøvede» raser kan med nok daglig bevegelse tilpasse seg harde underlag. Hovveggene tørker ut og blir tynnere og hardere. Jaime Jackson så mustanger etter trekkhestraser, med høver i utmerket form.
«Hardhøvede» raser, slik som ponnyer, esler, og alt med Arabisk eller Spansk blod, kan også justere seg til myke underlag, men det kan ta mange år, og avhenger av masse bevegelse.
Om du lever i et tørt område med mindre enn 8000 mm årlig nedbør, — vil nesten alle hesteraser få sunne høver, fordi dette er nærmest det de naturlige leveområdene for hest har.
Om du lever i et vått område med mer enn 1000 mm årlig nedbør, vil de «mykhøvede» rasene fra Nordeuropa lettere få sunne høver.
Hardhøvede raser har problemer med myke underlag fordi hovranden synker for mye ned i underlaget. Uten den motstanden den trenger fra underlaget, vil slike høver ha en tendens til forsnevring. Det trengs nesten perfekte levebetingelser med riktig hovtrim og en masse bevegelse, om en en hardhovet hest ikke skal få forsnevring på et mykt underlag.
Om du holder til i et typisk jordbruksområde og hesten får gå mye på myke underlag og beiter, og du vurderer å kjøpe hest, kjøp en mykhovet hesterase, dersom du tenker å holde den barfot.
