Her er et lite utdrag fra boken «Gør din hest til en VINDER». Fritt oversatt av Nesgaardens annaler.
Boken er skrevet av Sleipner Sport, og utgitt i 1990 (10 år før det var noe som het ‘barfothest’). Det utdrag av boken, som gjengis her, omhandler forskningen de gjorde av hestehøver og jernsko, ved lanseringen av sin hestesko med demping:
…
Fokus på århundreders største hesteproblem
Belastningsskader halverer hestens levetid
I 4000 år har hesten båret byrdene og trukket lasset for sivilisasjonens utvikling.
Hesten har vært krigernes, de oppdagelsesreisendes, pionerenes, nybyggernes, bøndenes og alle logistikksystemers fundament gjennom alle tider.
Hesten har tilført store krefter i industrialiseringens første skritt – og den har bokstavelig talt slavet seg opp som menneskets viktigste arbeidsdyr.
Først da bilen og traktoren kom, skulle hesten få nyte sitt otium som sportshest og hobbyhest…
Men for hestene ble også denne nye tilværelsen langt hardere enn menneskenes innsikt skulle tilsi …
I gamle dager, da hestene for alvor måtte arbeide for føden, regnet en med en gjennomsnittlig levealder på over 20 år – hvor de fleste av årene var aktive arbeidsår.
Nå, hvor hester og mennesker først og fremst skal oppleve harmoni og moro sammen, er gjennomsnittsalderen falt drastisk. Til under det halve – altså mindre enn 10 år.
Og for hester, som virkelig dyrker sport på topplan, er det kun ganske få år fra start til mål på livsbanen.
De blir rett og slett utslitte etter få år, fordi belastningene er for store.
Vi har vent oss til, at dette nå engang er prisen, som hest og menneske må betale for å prestere. Opplevelser, gleder og resultater, gir fort skader en må lære seg å leve med. Det er en kjent sak at det kan skade både hest og økonomi å satse på hest. Slik er det fordi vi ikke har hatt andre muligheter – og fordi vi alltid har hatt myten om hestens svake ben å støtte seg til.
Myten om hestens svake ben
Dårlige høver, svake koder, ømme ledd, hovne sener, feilbelastede muskler, ryggsmerter og mange andre symptomer er alt for hyppig forekommende i de fleste tradisjonelle staller.
Man gjør, hva man kan for å lindre med støttebandasjer, varmelamper, lune dekkener o.s.v. og behandler symptomene med f.eks. sykebeslag og leddveskeinnsprøytinger i dyre dommer.
En aksepterer det, fordi en ikke kan gjøre noe ved det – og fordi en jo har blitt vant til myten om den sarte hest.
Men selv om de mange symptomer gir sterk næring til myten, må en sette et stort spørsmålstegn ved den. For hvorfor skulle naturen, som ellers pleier å ordne tingene på den best mulige måten, ha tatt så feil, da den utviklet hesten?
Fra naturens side er den jo utrustet til å klare de mest utrolige ting.
Som steppedyr er den skapt til å galoppere i høyt tempo på de hardeste underlag og over lange strekninger – uten å få skader.
Derfor må en gå ut fra, at hesten og dens bevegelsesapparat er utviklet perfekt fra naturens side – og at dogmet om de sarte ben og det svake bevegelsesapparatet må skyldes et eller annet, som sivilisasjonen har gjort med hesten.
Mange mulige syndere – men de fleste delvis frikjente
Årsakene til at skader skjer, kan søkes fra mange hold.
Sportshestens mange passive timer i boks vekslende med ganske få timers hardt arbeide, er ikke naturlig for hesten Den er født til et liv i bevegelse – og særlig den brå overgangen til hard trening kan være en belastning for bevegelsesapparatet.
Det er jo heller ikke hestens medfødte natur å bevege seg med den ekstra vekten av en rytter på ryggen.
Noen mennesker mener, at treningen er hard for hesten – men ser en på hele hestens muskelmasse og energiressurser, skal en opp på et temmelig høyt ytelsesnivå for å risikere overtrening.
Myten om at hestens ben er sarte og svake, kan også hente støtte i bildet av den moderne, elegante ridehesten.
Målrettet oppdrett og intensiv foredling har gjort hesten større og vakrere enn noensinne.
Med stor, muskuløs fylde i kroppen – men med et spinkelt fundament. En kan nesten ikke la være å tenke på, om de tynne beina virkelig har forutsetninger for å bære den store kroppen, når alle kreftene slippes løs.
Men her er sjelden grunn til frykt.
De spinkle beina er naturlige for hurtigtløpende dyr – idet hovedmassen av bevegelsesmuskler ligger i hestens kropp og i den øverste del av bevegelsesapparatet.
I den nederste, tynne del av beina ligger kun knoklene, senene, de som styrer bevegelsene – og så naturligvis det, som hører kretsløpet og hovens høytutviklede nervesystem til.
Selv om avlsarbeidet gir naturen en hjelpende hånd med å fremelske særlige idealer og egenskaper, har naturen stadig ‘en hånd på rattet’, slik at den får dimensjonert tingene, så de passer sammen.
Det er ikke dermed sagt, at fundament – eller beina – ikke kan bli så spinkle, at det kan gi styrkemessige problemer for ledd og knokler – men det er i så fall et helt annet problem.
Skadene går på tvers av rase, bruk, disiplin og trening – og århundrer tilbake i historien
Problemet belastningsskader har vært kjent like lenge som en har beslått hestehøver.
Fra slutten av 1800-tallet foreligger det haugevis av patenter på løsninger, som skulle skåne hestens høver og bein. Det sier noe om, at belastningene også den gang var et særdeles alvorlig problem.
I dag finner en de samme problemene innenfor alle hesteraser som det arbeides med.
Det gjelder små, robuste islandshester, som går ute og lever et fritt liv halve året.
Det gjelder store tunge trekkhester med meget kraftig beinbygning.
Det gjelder ponnier som travhester.
Og det gjelder ridehester i bredeste forstand – hvor særlig dressurhester og spranghester er særdeles utsatte.
Belastningsskadene forekommer hos dem alle sammen…
De viser seg stort sett på samme mangfold av måter og med samme spredning i symptomene.
Derfor er det sannsynlig, at den egentlige årsaken til alle de mange skadene, er den ene ting som alle disse hester har – og alltid har hatt – til felles:
Jernskoen…!
Problemer gror opp fra jernskoene
Mange forskjellige skader – samme problem
Fra mennesket vet vi alt for godt, at en lang rekke vidt forskjellige sykdommer og skader kan ha samme årsak – eller at en svakhet et eller annet sted i kroppen kan vise seg på mange forskjellige måter.
Særlig problemer fra ”bevegelsesapparatet”, kan dukke opp overalt.
En lang spasertur i byen kan naturligvis gi ømme føtter, når en har sko på som ikke passer – men resultatet er like så ofte, at en får smerter i leggene, at knærne blir ømme, at en får en ubehagelig murring, som kan konsentrere seg i korsryggen eller gå langt opp i ryggen.
Smertene kan slå ut alle veier – og kan enda til bli en irriterende hodepine.
Alt sammen fordi støt fra underlaget slår opp gjennom hælene, forplanter seg opp gjennom beinas og ryggens knokler og ledd, helt opp til hodet.
For å motvirke disse støtene, strammer muskler og sener seg på en unaturlig måte – og det flytter symptomene enda lenger vekk fra det egentlige problemet.
Mennesker vet det, og velger fottøy der etter.
Men det kan jo ikke hesten …
Smerter viser seg på mange vis
Belastninger, som slår opp fra høvene, rammer gjennom diverse knokler, skaper irritasjon og skader i diverse ledd, som vidt forskjellige former for skader, og hvor det ofte kan være vanskelig å se den direkte forbindelsen til de problemene, som hoven er utsatt for.
Det blir ikke bedre av, at alt av smerter, virker sterkt på hester – og det skal ikke så mye til, før hesten opplever en smerte, som kan utløse ukontrollerte reaksjoner.
En for håndfast irettesettelse er ofte nok – og når en hest forbinder en situasjon, et sted eller en person med smerter eller ubehag, bør en være oppmerksom på de problemer, det kan medføre.
Men når det handler om de smertene, som skyldes overbelastning, er det som regel like vanskelig for hesten som for rytteren å finne de rette sammenhengene mellom årsak og virkning.
Hesten føler smertene et eller annet sted i organismen.
Den føler ubehag ved å bevege seg. Den føler frykten for smertene som sterk motstand mot å bli trukket ut av boksen, den reagerer mot å få lagt seletøy på – og den blir kanskje uregjerlig eller uvillig, når den skal arbeide.
En ser også jevnlig reaksjonen under forskjellige former for konkurranser.
Plutselig ”går hesten i stå”. Mister lysten. Setter ned tempoet, og er ikke til å drive i gang igjen.
For rytteren kan reaksjonene være uforståelige.
Mennesket kjenner jo ikke hestens smerter, men merker bare dens ubehag og irritasjon.
Først som ulyst, senere som en større og større uvilje mot å skulle gjøre noe – og det kan belaste forholdet mellom hest og rytter.
Hesten merker minst, når presset er størst
Evnen til å løpe fort, er hestens viktigste forsvar.
Det er den evnen som får hesten til å løpe løpsk, når den blir skremt – og samtidig kobles all smertefølelse tilsynelatende bort.
Uansett hvor vondt det gjør, fortsetter hesten med å løpe uten å skåne seg selv – og den vil fortsette med det, til den stuper, kommer til en uovervinnelig hindring, eller til den kommer til hvor alt ånder fred og ro og absolutt ingen fare.
Inntil da opplever den bare FLYKT.
Vi kan bare spørre oss om de samme mekanismene slippes løs på sportsbanene, når hester, ryttere, jockeys og kusker har all oppmerksomhet konsentrert om selve konkurransen – og når presset kommer høyt over smerte-terskelen?
Mye tyder på, at det er slik, at selv skadede og syke hester, som må ha betydelige smerter, allikevel kan piske seg selv opp til store prestasjoner.
Smertene dukker først opp etter prestasjonene – ofte mange timer senere,
med irritasjon, ubehag og reaksjoner vi ikke knytter tilbake til belastningene.
Dette medvirker sterkt til at både hest og rytter ikke kan plassere årsaken til smerten.
Årsakene finnes under hoven – i jernbeslaget
Umiddelbart ser skadene og særlig symptomene svært forskjellige ut – men har en først funnet sammenhengene, er de som regel klare og logiske.
De opptrer forskjellig fra hest til hest – fordi symptomene har en tendens til å vise seg hvor hesten har svakheter fra før.
De kan vise seg hvor som helst på hesten, fordi belastninger forplanter seg hele veien opp gjennom hestens knokkelforbindelser – og påvirker måten muskler og sener arbeider på.
Også dette er som med oss mennesker:
En feil arbeidsstilling, en feil stol, en feil måte å gjøre tingene på, kan gi smerter alle steder i kroppen, fordi muskler og sener hele tiden prøver at rette på feilbelastninger.
Ryggbesvær. Seneskjede-betennelse. Myoser. Isjias. Tennisalbue. Stiv i nakken. Migrene-aktig hodepine. Og mange andre besværligheter oppstår gjennom bruk av menneskets armer og bein.
Men vi kan fortelle, hvor det gjør vondt – og vi kan utveksle erfaringer med hverandre.
Hestene har stort sett de samme skavanker – og de kommer som regel bankende opp gjennom beina og blir til symptomer, som ofte kan drive både eiere og dyrleger til vanvidd, fordi årsaken er så vanskelig å finne.
Inntil en ser hele bevegelses-systemet under ett – og ser ned på hoven.
I langt de fleste tilfeller er det der, problemet skal søkes – og løses.
Den naturlige hoven demper selv kreftene
Naturen hadde en av sine gode dager, da den oppfant hesten – og særlig da den utviklet hestehoven. Den er så rik på geniale detaljer, at enhver tekniker må bli grønn av misunnelse.
Her er simpelthen tenkt på alt – og hvis vi ikke hadde tatt hesten ut av de omgivelser, den er skapt til, for å gjøre den til en del av vår egen kultur, ville den ha vært et skoleeksempel på naturens sans for det fullkomne.
Hestens konstruksjon feiler ikke noe.
Det er behandling, vi utsetter den for, det er noe alvorlig galt med.
Hovens avanserte konstruksjon
Utenfra ser hestens hov ut som en robust trekloss – og når en ser smeden beskjære hoven, kan en få inntrykk av, at den er ganske ufølsom.
Virkeligheten er en ganske annen.
Bak hovens kraftige hornkapsel ligger et høyt utviklet nervesystem som en vesentlig del av hestens anatomiske og nevrologiske styresystem. Og et fjærsystem, som på en uhyre gjennomtenkt måte utnytter alle tekniske muligheter, vi kjenner i dag.
Hovkapselen er en solid vegg av et tykt hornlag – formet slik at den aktivt støtter hesten i alle dens bevegelser.
Foran – eller i tåa – er hovkapselen helt stiv, så den kan gi full respons til akselerasjonen.
Samtidig er det en effektiv avfjæring bak i hoven – i draktene med de sterke hjørnestøttene, som sitter på draktenes innside bak i hoven langs strålen.
Avfjæringen har alltid vært kjent som ‘spillet’ i hoven – og det har vært innlysende for alle, at det var hestens bevegelse, som fikk draktene til å ‘gi seg’ en anelse, når hoven ble belastet.
På undersiden er hoven lukket effektivt av hornsåle, hjørnestøtter og stråle.
Hjørnestøtter og stråle er vokset tett sammen i hele deres lengde, og strålen sitter som en kraftig fjær mellom hjørnestøttene.
Samtidig er strålen brettet som en trekkspillbelg, så den kan følge med i hovens spill.
Hovbeinet er forbindelsen mellom hovkapselen og beinoppbygningen. Det ‘henger’ foran i hoven, hvor den utrolig sterke lærhuden fungerer som mange tusen små fibrer, som bokstavelig talt får hovbeinet til å henge i hovkapselen.
Den dybe bøyesenen er fast forankret på baksiden av hovbeinet – og her sitter det lille, men meget viktige hovsenebeinet.
Innvendig over strålen ligger den elastiske puten som en stor, lymfefylt støtdemper – og på begge sider er det en kraftig draktbrusk mellom puten og hovkapselens draktsider.
Samspillet mellom disse elementene absorberer tilsammen de voldsomme støtkreftene – og danner på samme tid et sterkt ‘hus’, som beskytter blodforsyning og nervesystem.
Alle hovens funksjoner er viktige – men fra et teknisk synspunkt er hovens evne til å absorbere de voldsomme støtkreftene av avgjørende betydning for hesten.
Beinoppbygningen og de store leddene har smidighet til å overføre de muskelstyrte bevegelsene, men får problemer, når de utsettes for støt.
Leddenes vev, brusk og smøresystemer er jo beregnet på å klare de glidende bevegelsene, men støt knuser vevet og saboterer den næringsbalansen, som gjør at vevet kan regenerere seg selv og kompensere for slitasjen fra normale belastninger.
Dette er en av grunnene til, at mange hester må ha innsprøytet leddvæske for å gjenopprette balansen.
Derfor er det tvingende nødvendig, at det ikke forplanter seg støtkrefter opp gjennom hoven. Fra hovbeinet vil ethvert slag jo ellers fortsette direkte opp i hesten som en ødeleggende belastning av ledd, sener og muskler.
Kraften slår opp igjennom knoklene. Opp i hesten. Og slik oppstår skader…
2 aktive støtdempere
For å demme opp for de voldsomme støtkreftene mellom hov og underlag har hoven et effektivt dempingssystem, som består av 2 støtdempere.
Den primære støtdemperen ligger i hovens spill (hovspillet).
I det øyeblikket drakthjørnene settes i underlaget, skjer det en øyeblikkelig avfjæring ved at drakthjørnene presses utover.
Det skjer dels som en følge av, at det lille hovsenebeinet overfører et trykk mot hjørnestøttene inne i hoven – og dels fordi draktene naturlig har en utadgående helling (divergering), som forsterker bevegelsen.
Derved oppstår det en kraftig fjærspenning i hovkapselen, samtidig med at strålen strekkes ut som en kraftig fjær mellom hjørnestøttene.
Det er det samme prinsipp, som benyttes i biler med pendelaksler, hvor øket belastning får hjulene til at skreve litt mer.
I den naturlige – uskodde – hoven, kan hovens bakerste fjærsystem absorbere en stor del av slagkraften og redusere den til en belastning, som ligger innenfor grensen for hva hestens organisme normalt kan tåle.
Den øvre – sekundære – støtdempingen skjer samtidig foran i hoven: Når drakterne treffer underlaget, trykkes hovkapselen fremad, og det gir et strekk i alle de øvre fibrene i lærhuden, som holder fast i hovbeinet – og dette strekket får den øverste dele av hovveggen foran på hoven til å bøye seg innad som en fjær.
Hermed vil den naturlige hovens dempingssystem ha absorbert støtet, så den skadevirkende støtkraft normalt ikke kan forplante seg videre opp gjennom beinrekka.
Men dette kan den bare, når hoven får lov å arbeide naturlig – og når støtkraften fra anslaget ikke forsterkes av et jernbeslag.
Naturlovene står for beviset
Kreftene, som får grunnen til å skjelve, kan skade hele hesten
Har du opplevd en veddeløpsbane, når feltet kommer tordnende forbi, så grunnen bokstavelig talt skjelver, så har du hatt en opplevelse av hvor hardt hoven treffer underlaget igjen og igjen og igjen.
Ikke engang en brostein-legger, som bruker maskinkraft til å hamre brostein på plass, kan få underlaget til å bevege seg like mye.
Du må helt opp på en slagkraft, tilsvarende en piloteringsmaskin, som hamrer påler ned i jorden, for å få en kraft som ligner den hestehoven kan treffe underlaget med.
Det er ufattelig voldsomme krefter, det er snakk om.
Og når naturlovene sier, at den kraften som utløses under hoven, virker like sterk på hoven som på underlaget, er det en alvorlig sak å være hov.
De kreftene hoven utsettes for, er ødeleggende for hesten, hvis de uhindret får lov til at slå videre opp i beinrekka.
Hver hov er som ei 150 kg tung slegge
Når en hest på f. eks. 600 kg står stille, fordeler den vekten på de 4 høvene, som altså hver trykker mot underlaget med 150 kg i gjennomsnitt. I praksis bærer framhøvene ca. 60 % av vekten – men det endrer jo ikke på gjennomsnittet.
Populært sagt – kan en si at hver hov tilsvarer til en hammer eller slegge på 150 kg, som bare står på et gitt underlag.
Så lenge ‘sleggene’ står stille, skjer det ikke noe – det er først, når hesten slår med dem, at det virkelig skjer noe. En omsetter vekten av en hammer til effektiv slagkraft, ved å kombinere den med hastigheten, når den treffer hodet på sømmen – eller snarere: slegge treffer en påle i underlaget – og den korte tiden som går, fra sleggehodet treffer underlaget med full kraft, til sleggens bevegelse er stoppet, og den bare belaster underlaget med sin egentlige vekt igjen.
Bevegelsen bygger opp energi i sleggen – og denne utløses som en effektiv kraft, når sleggen treffer. Jo hurtigere sleggen beveges, jo mer øker kraften. Den øker med kvadratet på hastighetsøkningen, sier ingeniørene – og det vil si det samme som at støtkraften øker voldsomt med hastigheten. Fordobles hastigheten, øker kraften 4 ganger – og en 5-gangers økning av hastigheten får kraften til å øke med 25 ganger.
De fleste er kjent med tommelfingerens erfaringer med hammere – men en skal være hest eller tekniker for å merke og forstå, at nøyaktig det samme gjelder for de kreftene hoven arbeider med.
En hov fungerer nøyaktig som en slegge eller hammer.
Den skal selvfølgelig hverken slå søm i eller drive ned pæler.
Den skal bare omsette muskelstyrke til bevegelse. Og det gjør den ved å hamre hovene i jorden med ufattelig stor kraft.
Vi er trolig nå enige om at det er meget store krefter, hoven har med å gjøre.
Belastningen i hestens bein kan uten videre sammenlignes med, at en snur hesten på ryggen og slår løs på dens høver med en tilsvarende slegge og samme hastighet.
Selv om en skulle være et av de meget få mennesker, som overhode er i stand til å løfte en så tung slegge fra jorden, ville en naturligvis aldri finne på å behandle en hest på det viset.
Men dette er altså reelt sett de kreftene hoven utsettes for.
Og det kan hverken hoven eller hesten holde ut særlig lenge, hvis kreftene ikke dempes på en eller annen måte.
Jernslegge eller den naturlige støtdemper
Den energi, som bygges opp i hoven, før den treffer underlaget, bestemmes i sin helhet av vekten og hastigheten – så uansett hva hoven er skodd med, eller om den ikke er skodd, vil den energi, som ligger i slaget mod underlaget, være nøyaktig den samme, når vekt og hastighet er lik.
Men det er en enorm forskjell på den effekt eller slagkraft, som utløses, når hoven treffer underlaget.
Jernskoen får hoven til å virke som en jernslegge, som utløser HELE energien på én gang på mindre end et halvt millisekund.
Den uskodde hoven behandler energien mye mer sofistikert.
Den treffer nok underlaget med samme energi, men da horn er et bløtere materiale enn jern, og da støtdemperen i draktene rekker å komme i funksjon, fordeles kraftutløsningen over 3 ganger så lang tid.
Det er stadig vekk meget kort tid – men nok til at slagkraften reduseres til noe hesten kan tåle.
Etter de fysiske lovene, Newton i sin tid fant frem til, og som sier, at ”kraften er lik halve massen ganger aksellerasjon/deselerasjon”, betyr den tre gangers økning av anslagstiden, at slagets belastning reduseres til 30 % – og det vil igjen si, at 70 % av belastningen forsvinner.
Dette er stadig en stor belastning – men den er nede på et nivå, hvor hoven normalt kan tåle den.
Forskjellen på en sunn hest og en skadet hest er altså ofte kun en forskjell på ganske få millisekunder.
Forskjellen på en sunn og en skadet hest er en brøkdel af et sekund
Når en ser en hest i fri, hurtig bevegelse, ser det ut, som om hoven settes helt plant mot jorden – og avtrykket av hoven i underlaget synes å bekrefte dette.
Men i virkeligheten skjer det 3 ting i de korte brøkdelene av et sekund, hvor hoven er i kontakt med underlaget.
1 – Hesten setter først drakthjørnene i underlaget.
2 – Hele hoven hviler plant på underlaget.
3 – Tåa setter avsprang til neste skritt.
Det er i den første av de 3 fasene, skadene skjer – nemlig når hesten med enorm kraft slår jernskoens drakter i underlaget.
Jernskoen treffer underlaget som ei slegge – uten noen form for avfjæring eller demping.
Fordi skoen er sømmet til hoven foran, forplanter en stor del av slaget seg omgående frem i hoven.
Deretter blir hele hovflaten omgående slått i underlaget.
Det skjer innenfor ganske få millisekunder.
Det betyr, at hovens primære støtdemper i den bakre delen av hoven blir satt delvis ut av funksjon. Samtidig betyr jernets hardhet og den korte anslagstiden, at belastningene økes med ca. 350 % – eller nesten 4 gange så mye – som den naturlige uskodde hoven ville blitt belastet med.
Denne voldsomt forsterkede belastningen går direkte opp i hovens sekundære støtdemper – som ikke er dimensjonert til å dempe en så stor belastning. Denne støtkraften går derfor uunngåelig opp i hestens beinbygning og gir den skadelige overbelastninger.
Som tidligere sagt: Det er nøyaktig de samme kreftene, som får bakken til å riste, som slår opp i hestens høver. Og her skal det ikke mye fantasi til for å se, hva det betyr for den organismen, som får et slikt slag fra hvert bein flere ganger i sekundet.
Hele slagkraften utløses i det halve millisekundet, som jernskoens drakter slås i bakken.
Allerede når hoven innenfor de neste millisekundene smekker ned på hele flaten, er slagkraften vekk – tilbake er kun belastningen, som svarer til hestens vekt, som jo er meget liten i forhold til slagkraften i anslaget.
I trinnets 2. fase skal hoven bare bære hesten, mens kroppen skyter frem over den, koden synker ned, muskulatur og sener spenner seg opp som enorme fjærer, som gjør seg klar til en mektig utløsning.
Det skjer i trinnets 3. fase.
Her slippes alle hestens egne krefter løs som en veldig energiutladning.
Og for å kunne omsette dem til effektiv fart, legger hesten vekten helt frem i den aller fremste delen av tåa, hvor avspranget skjer.
En avfjæring her, ville betydd sløsing av livsviktige krefter – så derfor er tåa den stiveste delen av hoven. Det er den, som gir avsprang til den akselerasjonen hesten er skapt for.
I fase 2 og fase 3 er det altså hestens vekt og hestens egne krefter, som belaster hov og bein – og belastninger i disse fasene er derfor helt naturlige for hesten.
Hele dens bevegelsessystem er dimensjonert etter disse kreftene – eller kreftene dimensjoneres til bevegelsessystemet – så her sørger hesten selv for at tingene passer sammen.
Men det kan den ikke i fase 1.
Det hindrer jernskoen…
Jernbeslagets synderegister
Jernskoen forsterker krefterne
Vi vet altså, at jernets hardhet og den korte anslagstiden betyr, at støtkraften økes med ca. 350 % – eller nesten 4 ganger så mye, som den naturlige, uskodde hoven ville blitt belastet med.
Hele slagkraften utløses i det halve millisekund, hvor jernskoens drakter slås i bakken.
Dempning handler om å utvide tidsrommet
STØTKRAFTEN er den utløsningen av energi som skjer når en masse i bevegelse stanses – og den henger nøye sammen med hvor hurtig bevegelsen opphører.
En bil kan bremses roligt ned fra 100 km/t til 0 km/t – men skjer oppbremsingen ved at en kjører inn i en mur, utløses hele energien på én gang – og katastrofen er en realitet.
Det samme prinsippet utgjør forskjellen på en jernskodd hov og en naturlig dempet hov.
Forskjellen ligger simpelthen i at den naturlige hoven har en utvidet anslagstid. Nok til at støtkraften reduseres til noe akseptabelt.
Leder støtkraften utenom den primære støtdemperen
Det kan være galt nok, at jern i seg selv har en kraftig forsterkende effekt på støtkraften. Men når en ser på kreftenes bevegelse gennom den skodde hoven, blir problemene enda større – fordi jernskoen i høy grad reduserer virkningen av hovens viktigste naturlige støtdemper.
Av hensyn til hovspillet må hesteskoens søm plasseres i den forreste del av hovkapselen. Draktene står ganske fritt på beslaget, slik at de kan bevege seg uten hindring.
Støtkraften treffer beslaget i bakre delen – under draktene. Men innen draktene rekker få god kontakt med beslaget, har en stor del av støtkraften forplantet seg opp i hoven – via den faste forbindelsen, som sømmene utgjør.
Avfjæringen i draktene har på det viset utspilt en del av sin rolle, allerede før den er begynt å virke.
Støtkraften slipper altså for en stor del uhindret – og udempet opp i forkanten i hoven – og kun den delen av den, som den sekundære støtdemperen kan demme opp for, rekker å bli dempet, før resten av den store kraften går over i hovbeinet – og derfra til resten av hesten.
Målinger foretatt på hovens forkant har vist, at belastningene her er nesten 4 ganger så store med jernsko som for den naturlig dempede hoven.
Jernets lydsvingninger får skadevirkninger til å ringe langt inn i beinet
De skadene, som støtkraften gir, og som jernbeslaget forsterker opp, er alvorlige nok – og de er umiddelbart enkle å forstå, når en ser på kreftenes måte å bevege seg på.
Men en annen viktig årsak til, at jernskoen forårsaker alvorlige skader, ligger i de lydsvingninger den sender ut.
Når en lar en jernsko henge løst og slår på den med en metallgjenstand, kan en høre en flott klang fra skoen.
Denne klangen er de kraftige lydbølgene eller svingningene, som jernet alltid vil gi fra seg, når det blir slått på det.
Holder en godt fast om en større del av skoen og slår på den like hardt, kan en ikke høre lyden, fordi svingningene absorberes av hånden – men de er der stadig.
Det samme gjelder, når jernskoen er sømmet fast til hoven.
En kan kun høre den metalliske lyden, når skoen treffer et hardt underlag – men svingningene er der hele tiden. De forsvinner bare opp i hestens bein.
Disse svingningene er skadelige for alt vev, hvilket er alminnelig kjent blant annet innenfor arbeidsmedisin.
Hver gang hesten slår jernskoen mot et hardt uderlag, sendes jernets lydsvingninger rett opp i beina, hvor de angriper og bryter ned knokler og vev. Spesielt har det vært fokusert på nedbrytingen av kapillærer, noe som har ført til diagnosen Raynauds Syndrom (Jfr. likfingre). En tilstand der levende vev mister sin gjennomblødning og med den også evnen til å føle smerte.
Dette er en påvikning som skjer hele tiden når hesten beveger seg med jernsko.
Da det er en belastende nedbrytning, som skjer, blir smertemønstret så diffust, at årsaken kan være vanskelig at identifisere for både hest og dyrlege. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at vi som hesteeiere ikke ser hvor skadelig jernskoen er for hesten.
Noen forestiller seg, at en kan unngå skadene ved å skifte til f.eks. aluminiumssko – det gjør reelt sett bare vondt værre.
Det en oppnår er å endre de skadelige lydsvingningene til en høyere frekvens, som er er enda mer ødeleggende.
”Sliding stop” er et forsvar, hesten har blitt nødt til å lære seg selv
Demping av slagstyrke består først og fremst i å forlenge anslagstiden så mye, at slagkraften dempes til et tålelig nivå.
Vi mennesker kan regne oss frem til det – men hestene, som føler det i hele kroppen hver eneste dag, har funnet sin egen måte å forlenge anslagstiden på:
Dette fenomenet kalles » sliding stop» på engelsk eller ”gliddet” på Dansk.
Når en hest med jernsko går i sakte skritt på brostein eller hard asfalt, ser en ofte, at den lar hoven skli et lite stykke, før den står stille – og ofte avsetter dette ‘skliet’ tydelige spor i asfalten.
Her gjør hesten simpelthen det, at den instinktivt utvider anslagstiden – som jo kommer til å vedvare over hele tidsrommet fra beslagets første berøring med underlaget til hoven står stille i trinnets andre fase.
Hesten vet ikke, hvorfor den gjør det. Den kan bare merke, at det ikke gjør like vondt – og det er den tilfreds med.
Men dette trikset kan kun brukes ved sakte skritt. Øker tempoet, må den smelle hoven i underlaget som alle andre hester – og ta de smerter som kommer.
For hester, som har sin daglige jobb på harde veier, har en et spesielt uttrykk for denne økningen av tempo: ”Slakter-trav”.
Og det uttrykket dekker meget godt for de skader, hesten utsettes for – den blir på kort tid så ødelagt, at den fort ender hos slakteren.
”Gliddet” er altså en bevegelse, hesten har tillært seg – og som kun kan benyttes i langsomt skritt.
Ikke desto mindre har ”gliddet” gitt næring til oppfatningen om, at denne måten å bevege seg på må være den naturlige for hesten – og en kan stadig høre hestefolk tale om gliddets viktighed.
Men tanken om ”gliddet” som en del av hestens naturlige bevegelse må komme til kort, når en ser hester i full, naturlig aktivitet.
Skulle hesten i sine frie, naturlige forhold hatt dette ”glidd” i sine bevegelser, ville hoven blitt slitt utrolig fort ned.
Samtidig måtte den bruke en masse krefter for å holde styr på friksjonen – og forskjellige underlag ville gi forskjellige glidelengder og dermed varierende skrittlengder.
Men slik er det ikke.
Legg merke til de sporene en hest setter av i f.eks. våt sand på stranden (hvor den får god demping), så kan en se hvor rent og skarpt hovens avtrykk i underlaget egentlig er.
