En skulle tro at barfothest var den selvfølgeligste ting i et land som Norge, og at skoing av hester er unødvendig i dagens hestehold med 90% av hestepopulasjonen som oppdrett eller hobbyhester. At skoing er et nødvendig onde har jeg aldri forstått. Derfor ble det heller aldri noe skikk på skoingen av min første hest Serpico.
Jeg husker selvsagt godt den første hesten jeg var eier av. Serpico var en avdanka dansk politihest, og skulle visstnok være av rasen oldenburger. Det var en imponerende stor og svart vallakk.
Første gangen jeg stiftet bekjentskap med ham var jeg elev på Fosen Folkehøyskole skoleåret 1977/78. En annen elev, Robert, hadde med seg denne hesten fra Bergen. Jeg husker ikke i dag om opplegget var at hesten skulle brukes av skolen eller ei, men det ble ihvertfall slik at den som var spesielt interessert fikk mulighet til å ri på den. Etter en tid som freelance utlånshest begynte hesten å få et dårlig rykte fordi han ikke var like medgjørlig for alle. Det ble tisket i krokene om at han var mannevond, noe Robert selvsagt benektet. Jeg har det med å bli tiltrukket av slike «misforståtte» dyr, noe som medførte at bygdens folk stadig oftere kunne observere Bjerva i staselig positur på hesteryggen langs bygdeveiene. Etter hvert også mindre staselig spaserende, på egne føtter, gående tilbake til stallen.
For det var dette som var et av problemene med denne hesten. I alle fall for meg. På ett eller annet tidspunkt underveis på rideturen, kom vi til en rett strekning som ga muligheter for høy fart i galopp. Fristelsen ble for stor, og rytterviljen for svak. Serpico ville, og jeg ville jo også egentlig. Jeg vet ikke om det var Serpico som vant, eller om det var jeg som vant ved å skifte mening om hva vi skulle gjøre. Serpico var en tankeleser av rang. Når jeg tenkte galopp, galopperte han. Derfor ble det også slik, selv når jeg ikke ville. Han galopperte. Etter hvert som farten økte, ble jeg nervøs for om jeg klarte å holde meg på hesteryggen, og da var jeg alt så godt som av den. Det klassiske problemet var at han svingte i full galopp inn en sidevei mens jeg fortsatte rett fram. Når en sidevei kom til syne, var det derfor svært vanskelig å unngå å «tenke» akkurat det som kom til å skje. Og akkurat derfor skjedde det. Han galopperte inn sideveien, og jeg fortsatte rett frem. Serpico visste veien hjem, og ettersom jeg hadde problemer med å nå ham igjen, ble jeg overlatt til å bruke egne annaler. Jeg husker godt disse spaserturene. Lange og traurige, og med vondt i beina på grunn av ridestøvlene.
Serpicos karakter og uvaner var nok en medvikende årsak til at Robert ville selge Serpico etter hvert. Jeg avsluttet skoleåret noe før de andre, for å ta meg sommerjobb. Jeg skulle være avløser og sætertaus for en bonde på Oppdal. Etter som jeg kunne ta med egen hest på sætra, sa jeg meg interessert i å ta med meg Serpico. Robert var vel glad han slapp å slakte hesten, så jeg fikk tilslag på budet.
Etter hvert fikk både jeg og Serpico installert oss på sætra, og jeg brukte hesten som ridehest på fjellet nesten hver dag. Her var flere gode fiskevann som var litt for langt unna til at det ble særlig tid til fiske mellom melkestellene hvis jeg skulle gå frem og tilbake. Men med hest var avstanden mindre. Serpico var dessverre ingen fjellhest i utgangspunktet (kanskje fordi han var Dansk), og han likte best at vi holdt oss til stier og stabilt underlag. Jeg husker den dag i dag hvordan han sklei, snublet og kavet, og jeg fikk etterhvert et bestemt inntrykk av at han hadde problemer med de glatte jernskoene han gikk på.
Han gikk til vanlig løs på sætervangen og hvor han ville både dag og natt, og jeg kunne en dag på lang avstand se at noe var galt. Ved nærmere ettersyn viste det seg at skoen på den ene framfoten var løsnet og sklidd sideveis på hoven, slik at den ikke lå an mot hovranden. Jeg hadde ikke noe hovslagerutstyr tilgjengelig og fant en tang som jeg greide å fjerne alle skoene hans med. Slik ble han gående noen dager med lang hovvegg over sålenivået. Men han gikk jo bare rundt på myke sætervangen, og det var lite slitasje å spore på hovranden. Derfor så jeg heller ingen grunn til å gjøre noe mer med høvene hans. Hardere lut måtte til om høvene skulle slites, så jeg tok ut på stadig lengre turer langs sæterveiene. Etterhvert ble det planlagt en lengre tur på en av de lengre sæterveiene innover mot Langvatnet i Trollheimen.
Dagen da dette skulle skje opprant og Serpico var klar som alltid. Han var jo tankeleser og visste alt før hendelser hadde innfunnet seg, som vanlig. Det var en flott varm solskinnsdag. Serpico hadde allerede lært seg å hoppe fe-rister, fordi jeg ikke greide å stoppe han første gangen vi kom til en slik. Måtte bare lukke øynene og la det stå til som med så mye annet med denne hesten. Senere forsto jeg at dette var et bagatellaktig hinder i forhold til hva han hadde mestret i «hine hårde dager». Siden vi kom til sæters, hadde jeg fått erfare at det ikke fantes kugjerder eller kugrinder som var noe annet enn et hopp for Serpico, og som skulle forseres ved behov. Om han hadde rytter på eller ikke, det gjorde ikke noe fra eller til.
Langvatnet lå i et annet dalføre enn der sætra vår lå, og vi måtte derfor ned ei li, over ei myr og opp ei anna li, før vi kunne begynne den lange galoppen som forhåpentligvis skulle gjøre ham litt sliten. Fra sæteren og nedover til dalbunnen var det flere grinder, og jeg var ikke særlig lysten til å la han hoppe disse i nedoverbakke. Derfor jobbet jeg det jeg kunne for å holde ham i sjakk. Jo mer jeg jobbet med det, jo mer masete ble han. Men vi fant ut av det, og konsensus var å leie mellom grinder som ikke skulle hoppes. Etter hvert var vi endelig nede på myra, og vi hadde bare sletter og motbakker framfor oss. Jeg hadde for sikkerhets skyld utstyrt meg med joggesko. Opp med meg på ryggen, og etter et par øyeblikk og noen ynkelige forsøk på å holde igjen, tordnet vi herlig av gårde gjennom seterdalen i nok et herlig konsensus.
Serpicoen gallopperte som om han hadde en ulveflokk i hælene. Underlaget var av finkornet og ikke så hard naturgrus. Et par ferister ble forsert nesten uten at jeg merket dem. Han var vant til disse nå, og han hoppet ikke høyere enn det som skulle til, så de var knapt merkbare. I skarp motsetning til første gangen vi skulle over en slik, da jeg hadde inntrykk av at han hoppet like høyt som langt. Serpico ble snart hvit av skum langs hals og skuldre. Noen ganger sakket han av og virket sliten og stiv, men etter en stund med roligere tempo var det som han fikk en ny kraft, og så satte han av gårde igjen. Langvatnet er et godt stykke innpå floene, og jeg husker jeg hadde tanker om at hesten skulle sprenge seg. Vi hadde tatt ut såpass mye futt nå at han lot seg roe ned til trav. Men så snart han fikk frie tøyler begynte han å tigge om å løpe igjen. Og jeg åpnet opp. I dag tenker jeg på dette som galskap, og hvor heldig jeg var at det ikke var noen sideveier å svinge inn på.
Etter anslagsvis en mil innover floene snudde jeg ham og vendte hodet hjemover til sætra. Det gikk litt roligere for seg nå. Hesten var påvirkbar gjennom bittet. Jeg kunne kontrollere gangartene nesten som jeg ville og vi hadde sola midt i mot. Dette var virkelig en opplevelse av de store. Jeg hører lydene, ser det for meg og kjenner luktene den dag i dag. Det har alltid vært slik for meg. Jeg husker best det som har vært knyttet til spenning og adrenalin på en eller annen måte.
Vel hjemme på sætra sjekket jeg høvene og fant at den utstikkende hovranden var borte, og Serpico ble sluppet uten andre justeringer i høvene. Jeg skodde aldri Serpico etter dette. Høvene hans fungerte nå mye bedre på det underlaget vi hadde til fiskevannene. Noen ganger senere på sommeren kan jeg huske han var sårbeint når vi kom på skarpt underlag, men dette skapte aldri noen praktiske problemer. Vi kunne alltid finne underlag han var komfortabel på, og det ble vår løsning. I dag sitter jeg ofte og tenker på hvordan disse høvene egentlig var, men det husker jeg faktisk ikke. Fokuset mitt var på helt andre ting den gangen.
